Emma og Abrahams Bryllupsreise med Takma (1)

Bryllupsreise til Sør- Amerika.   

Da Abraham Bentsen som 23-åring var blitt skipper på skuta han kjente fra før, syntes han tida var kommet til å tenke på ekteskap. På den tiden var han forlovet med Ingeborg (Emma) Pedersen.  Etter et par år til på ”Takma” ble han og Emma enige om å gifte seg i Liverpool når han kom dit igjen. Høsten 1915 reiste hun over til England, der skuta nå lå og lastet. Hun forteller selv om dette:

”Det var midt i oktober jeg reiste hjemmefra til Arendal for å ta båt over til England. I Arendal måtte jeg overnatte på hotell før jeg neste dag  gikk  om bord i  S/S ”Besheim”, som jeg skulle reise med fra Arendal til Newcastle.  Der møtte Abraham meg.

Om natta kjørte vi med tog til Liverpool, der ”Takma” lå. Neste dag skulle bryllupet stå. Jeg må innrømme at det var jo litt rart ikke å ha noen av min egen fgamilie til stede.  Men det hadde jeg jo vært klar over  på forhand.

Dette var om høsten, og bryllupet var 27.oktober 1915. Siden vi var utlendinger og ikke hadde spesiell lisens for vigsel her, måtte vi først ha engelsk vigsel. Den engelske magistraten kom til den svenske sjømannskirken,  der vigselen skulle fore foregå.

Deretter ble kirkevigselen foretatt i selve kirkerommet.  Vi hadde et dansk ektepar som vitner. Det var visstnok ikke noen norsk sjømannskirke Liverpool på den tid, så vi ble viet i den svenske sjømannskirken av  den svenske sjømannspresten Petri.  Etter vielsen var vi alle på St.Georg Hotel og spiste middag.

Klokken 7 om kvelden reiste vi til Runcorn, en liten by et stykke utenfor Liverpool, hvor vi var invitert til å spise aftens hos mr. og mrs Gibs, som visstnok var megler for ”Takma”. – Og endelig, kl. 11 om kvelden var vi tilbake i Liverpool og ruslet i lett duskregn nedover til kaia der skuta lå. Den skulle nå være vårt hjem  i lang, lang tid – på turen til Argentina, Uruguay, og byene Buenos Aires, Montevideo, samt  byene Fray Bentos og Colon i Uruguay-floden.

Endelig var vi om bord.  – ”Og så begynte hvetebrødsdagene”.

Abraham forteller videre om turen: ” Vi seilte først det lille stykket fra Liverpool til Runcorn, der vi lastet, og seilte så videre til en liten plass som hette Tocadero i nærheten av Cadiz i Spania. Der losset vi lasten og forhalte ut på reden, hvor vi lastet salt. Da vi var ferdig, lettet vi anker med beskjed om å seile til Buenos Aires for ordre.

Dagboken som Abraham og Emma har skiftes om å skrive i inneholder mange slags betraktninger. Særlig var det klager over mangel på vind. Abraham var ikke så lite av en versesmed. En dag skriver han i notisboken :

           Vi har hatt en måned med to-mils fart.     Det er stille og ingen vind,

           Det er vel ikke at seile hardt.                  og skuta seiler slett ingen ting

           Vi er av ”hestebeltet” nettopp klar,          Og skipperen han er ute av la,

           og seksti  dagers reis vi har.                  mens kona hans hun er mest like gla.

           Så det blir lenge hvordan det går,           Hun gjør alt mulig for å få ham bli,

            iallfall 8ø dagers reis vi faar.                 men om det hjelper kan  jeg ikke si.

Man kan undres på hvordan en ung nygift kvinne fikk tiden til å gå under flere måneders sjøreise. Svaret er nok at det unge ekteparet manglet det meste av det de trengte til leiligheten de skulle ta i bruk på Stølen. Abrahams far hadde selv vært seilskuteskipper, men han var omkommet sammen med sønnen Jørgen da skuta ”Spener” forliste i en orkan i Karibien i 1910. Abrahams mor satt igjen med flere mindreårige barn. Emma og Abraham skulle nå overta halve huset. Derfor hadde hun nå travle dager med å gjøre alt utstyret ferdig til de kom hjem igjen. Men selvsagt frydet hun seg over alt det nye hun fikk oppleve både under seilasen og i utenlandske havner og byer .

Hun lærte seg navn på de forskjellige slags seilskuter som bark, brigg, skonnert, fullrigger osv, samt navn på alle seilene, som storseil, bramseil, mersseil, røyl, osv.

Etter at ”Takma” hadde lastet salt i Cadiz i Spania, fikk vi ordre om å seile til Buenos Aires for ordre. Vi lettet anker og kursen ble satt mot Sør Amerika. På kartet ser en at Kanaristrømmen går sørover langs Afrikakysten, og ved Cape Verde øyene dreier den vestover mot Sør-Amerika. Dette prøvde man på ”Takma” å utnytte.

Blant alle papirene Abraham Bentsen etterlot seg lå det også en notatbok fra hans første år som skipper. Her hadde han notert posisjon, kurs, vær og vind og ellers ting som skjedde om bord. Etter at han hadde giftet seg og fått kona om bord, hendte det at også hun skrev notater i boka. Nokså langt framme er det tegnet opp et riss av lugarer og salong for offiserene. Et annet sted har han tegnet klyverbommen, som på ”Takma” var spesielt lang på grunn av den

store seilføringen. Derfor var det på midten laget et hengsleledd slik at klyverbommen kunne heises opp i temmelig høy skråstilling.(Se tegning) Hvis ikke bommen kunne vært heist opp, ville skuta trengt større kai plass, og kaiplass kostet penger. Konstruksjonen gav derfor rederiet en god besparelse av kaipengene. Hver dag er posisjonen ført nøyaktig opp, så en kan følge med på kartet og se hvordan skipet beveger seg fra dag til dag. Dessverre er det ikke notert hvilken dato for avreisen fra Cadiz, men det må ha vært omkring siste halvdel av november.

 Abraham Bentsen har selv fortalt skriftlig om Sør-Amerikafarten.Vi lar ham fortelle:

”På lange turer ble ankerne alltid lagt inn på bakken. Kjettingene ble sjaklet ut, og ankerklyssene ble tettet igjen med store treblokker. Klyverbommen, eller jibbommen, hadde en festeanordning slik at den kunne heises opp mot masten når en kom i havner der et var lite kaiplass. ”Takma” hadde en meget høy rigg og stor seilføring, så den var meget lettseilt og gjorde god fart.

Den tid jeg var ombord, seilte vi mest mellom Europa og Rio Grande do Sul i Syd Brazilien. Vi var gjerne langt oppe i en av flodene for å laste huder fra de store slakteriene. Dit ble dyrene fraktet i titusener, og det var interessant å se hvor effektivt alt var organisert. Siden ”Takma” var så lettseilt og grei å manøvere, kunne vi ofte seile langt opp i floden uten taubåt hvis det var inngåendestrøm og vinden ikke var i mot. Så langt vi kunne, prøvde vi å klare oss på egen hånd, for taubåtene kostet mange penger ” .

På turen over Sør-Atlanteren kunne de treffe på flyvefisk samt på springere og delfiner. Da hendte det at de skaffet seg litt ekstra fersk mat. Abr. Bentsen og en annen av mannskapet holder harpunene som de fanget delfinen med.

På turen Sørover i Atlanteren så de ofte hval som fulgte skuta i lange perioder. De så også flyvefisk som fulgte dem time etter time, og enkelte ganger havnet en av dem på dekket. Det var også andre fremmedartede fugler, og når Emma kastet mat til dem, var det et ellevilt slagsmål for å få tak i godbiten først.

Som regel var det noe å se på, og var det ikke andre ting, så syntes Emma det var fascinerende å følge bølgenes rulling fra de var langt borte til de forsvant i hverandres favntak.  LES VIDERE