Endelig kunne de lette anker og sette kursen for Norge og Kristiansand. Abraham har selv fortalt om denne siste etappen:
Nordsjøen var siste etappe, og en fin sommerdag seilte vi for lett sommerbris inn Vestergabet. Vi kunne ikke seile inn til Kongsgårdbukta før vi var tollklarert. Derfor måtte vi ankre i Flekkerøy havn. Siden vi kom fra Sør-Amerika måtte vi ligge i karantene før vi kunne gå til kai, og ingen hadde lov å komme om bord. Likevel kom en eldre tolder om bord straks vi hadde ankret opp. Han og losen kjente hverandre. De så jo at jeg var en ganske ung skipper, som for første gang kom med last til Norge, så de ville ha litt moro med meg. Når ei skute kommer til havn, skal alle papirene straks ligge klar. Tolderen mukket litt da de ikke lå klar på bordet i salongen. Kjente jeg ikke reglene. - Jo, svarte jeg. Visst kjenner jeg reglene. Men dere vet selv at når et skip kommer fra Sør-Amerika til norsk havn, må karantenen oppheves før noen har lov å ta seg om bord, så egentlig har tollmyndighetene tatt seg ulovlig om bord.
Losen og tolderen lo hjertelig da de forsto at her ved der en skipper som visste å svare for seg.
Etter at karantenen var over, seilte Takma inn til Kongsgård hvor hudene ble losset. Det var visstnok første gang Kongsgård garveri hadde tatt i mot en full skipslast med huder fra Sør-Amerika.
Emma reiste nå hjem til Søgne for å ta i bruk sitt nye hjem på Stølen. Da Takma var ferdig losset, var det blitt sist i mai.
Abraham hadde nå seilt som skipper i 3-4 år, og han fant ut at det ville være riktig av ham å hjelpe til med å få i stand deres nye hjem.
Den 31.mai 1917 mønstret han derfor av etter ca 5 år på Takma, herav 2 ½ år som styrmann og 3 ½ år som skipper.
Etter en tid ble Takma solgt. Samme år forliste den ved Island.
Alfred Christiansen kjøpte nå skonnertbriggen Rutto, som lå ved Høivolds slipp i Kristiansand. Den hadde motor, men den ville Christiansen ha ut. Grunnen til det var at den da kunne ta mer last. Dessuten var der los- og taubåtplikt for damp- og motorfartøyer. Seilfartøyer hadde bare losplikt. Ved å spare taubåter unngikk han store utgifter.
Skuta fikk også nytt navn. Fra nå av skulle den hete Tora. Det er mulig at Christiansen senere angret litt på handelen. Det viste seg at fartøyet ikke ble så lønnsomt som han hadde beregnet. Takma hadde gitt god profitt, men Tora hadde vanskelig for å lønne seg. Ifølge Einar Kristiansen forliste den på kysten av Wales. Den var visstnok Norges siste skonnertbrigg.
