Nordmenn gjennom en stor part av historien har kjent til og funnet frem på de fleste hav, og nordmennenes skipsbygningskunst kan en bare undre seg over den dag i dag. Tiden 800- 1500 blir nordmenn kalt Nordens fønikiere. Fordi de i stor grad behersket verdenshavene, - slik Hanseatene gjorde i tiden1300-1500.

Derfor er det ikke så mye å undre seg over at det gjennom tidene har vært en utstrakt handel mellom Danmark og Sørlandskysten.

I visse tidsrom var det danskene som kom til Norge for å bytte landbruksprodukter med tømmer. I neste omgang var det Nordmenn som søkte over Skagerak til de danske kornkamrene. 

Det var ikke store skutene de seilte over Skagerak med. De som ikke hadde noe annet, tok sjansen og seilte i små seilbåter.

Om Terje Viken heter det: Den minste sjekte som var å få ble brukt til hans Danmarks-ferd.

Det var ikke ufarlig å dra over Skagerak i åpen båt. Ikke bare på grunn av p.g. av grav sjø og fare for forlis, men også som følge av andre forhold som den engelske blokaden i begynnelsen av 18-tallet.

Under blokaden var det nesten ingen trafikk over Skagerak, men da blokaden opphørte i 1849 ble det igjen fart i Danmarksfarten.

I Lundeelva og flere andre steder i Søgne bygde man små skuter nesten på løpende bånd. Reglene var slik at fartøyer på 5 kml hadde losplikt. Derfor ble det mest bygd slupper på 4,5 kml. (1 kml = 165 norske kub.ft.) Men til gjengjeld tok de dess mer dekkslast. Og det er nok grunnen til de mange forlis.

En slupp er ei forholdsvis flatbunnet skute med en mast og ofte stor seilføring. Etter hvert ble noen av disse sluppene forlenget og fikk 2 master. Da ble de gjerne kalt galeas. Det var også en del mindre båter med dekk. De ble kalt dekksbåter.

Slike fartøyer hadde en bemanning på 3 mann. Fra 1850 og utover ble det i Søgne etablert en hel flåte av slupper og galeaser, jekter og dekksbåter.         

Danmarksfart ble drevet fra både by og bygd langs hele Sørlandet, men størst var trafikken fra Søgne og Sør-Audnedal.

Danmarksfarten var en sommerfart. Vinterstid var Skagerak ikke å spøke med, og når høststormene satte inn, var det altfor mange skuter som forliste. Et forlis betydde ofte ruin. Derfor ble der allerede i 1855 startet Søgne sogn skipsassuranceforening. Mot enårlig premie, var medlemmene gjensidig forpliktet til å støtte hverandre ved havarier og forlis.

Dette gjensidighetsprinsippet gjorde at medlemmene var forpliktet til å holde fartøyene i best mulig stand. Ved totalforlis var de samlet forpliktet til å erstatte inntil ¾ av verdien på vise vilkår.

Dette medførte at hvert fartøy skulle besiktiges hvert år av en oppnevnt besiktigelseskommisjon.

Største takst for et enkelt fartøy var 6400 kr.

 Man regnet med at fører av en forsikret skute, måtte minst ha styrmannseksamen. Men ofte var det gårdbrukere som eide skuter, og da måtte de gjennomgå et kurs i navigering. Forsikringen gjaldt ikke alle farvann. Den omfattet Skagerak, Kattegat, Østersjøen, og Nordsjøen til Nord-Skotland, og langs norskekysten nord til Trondheim.

Danmarkshandelen var en byttehandel.

Det skutene hadde med til Danmark var primært trelast. I noen grad var det tømmer, men først og fremst skåren last. Danskene ønsket primært bord og planker på 12-14 ft. ”Danskebord ” gjerne 5/4” tykke og 5,6,7,eller 8 ” brede.

Når skutene kom til danskekysten, kunne de ikke alltid legge til kai eller brygge. Ofte måtte de ankre opp og fløte lasta inn til land. Men så var ofte vind og sjø så grov at bord og planker hadde lett for å drive av. Derfor fant nordmennene på at de ikke skulle skjære stokkene helt ut. Ved å spare1/2 ft i den ene enden av stokken ble bordene holdt sammen til de fikk stokken i land. Ofte kom danskene med hest langt ut på det grunne vannet og dro stokkene inn på det tørre.