Vaarbuds torpedering og forlis i 1917

Det var usikre tider da Hans Argentino Andreassen overtok som skipsfører. Den første verdenskrig var i full gang, og til sjøs kunne ingen kjenne seg trygge etter at tyskerne hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig. Hans hadde ikke ført Vaarbud lenge før han selv fikk føle krigens harde bud.

Allerede 25. juli 1917 ble barken Vaarbud senket av en tysk ubåt.

Hans Andreassen har snakket om forliset. Han fortalte at de ble anropt av en tysk ubåt som beordret dem til å forlate skipet straks og komme bort til ubåten. De gikk i livbåten og rodde over til ubåten. Da de kom langs siden av ubåten, ble de beordret ombord på den. Der ble de stående på fordekket, mens noen av tyskerne tok livbåten og rodde over til Vaarbud for om mulig å finne noe av verdi for deretter å sette skipet i brann. Mens dette skjedde, var fartøyene drevet et godt stykke fra hverandre. Ubåten satte da farten opp for å komme bort til Vaarbud igjen. Sjøfokket slo inn over fordekket, som nesten var jevnt med vannflaten. Det norske mannskapet fra Vaarbud måtte prøve å finne noe å tviholde seg fast i mens bølgene fosset inn over dem så de ble gjennomvåte.

Da tyskerne var vel tilbake i ubåten igjen ble det norske mannskapet beordret ombord i livbåten igjen. Da de støtte fra og begynte å ro bort var de redde for at tyskerne skulle skyte dem i senk, men det skjedde ikke. De skjønte at tyskerne gjorde seg klar til å beskyte den forlatte Vaarbud, og de rodde alt de maktet for å komme ut av skuddvinkelen. Snart kunne de sette seil og rettet inn kursen mot Ushant.

Da de kom i land, ble de møtt av militære. De ble fraktet inn til Brest, og det må ha vært et underlig opptog som kom puslende gjennom gatene i Brest. Kapteinen selv i bare pysjamas. Han hadde ikke fått anlegning til å hente noe i lugaren før de måtte forlate skipet. Mannskapet forøvrig var også iført det de i farten hadde fått på seg. Ved konsulatets hjelp fikk de ordnet seg med mat og nødvendige klær, samt billetter til hjemreise.

De fleste av mannskapet reiste hjem så snart de kunne, men kapteinen, styrmannen Joachim, samt to matroser måtte reise til London for å være med under siøforklaringen som skulle holdes der

Protokollen for "Sjøforklaringer over krigsforliste norske skibe i 1917" gir mer fakta over det som skjedde.